Kiwi-butikker selger mine bøker
Kiwibutikkene selger mine bøker.
Alle de vanlige Kiwi-butikkene på Ringerike og Hole selger mine bøker. Butikken på Sokna selger de tre siste bøkene, mens butikkene i Hønengt. i Hønefoss, butikken på Hallingby og Hole selger «Fluefangeren». Alle butikksjefene er kjempegreie og jeg har inngått en avtale med Kiwilederen for Buskerud. De satser lokalt. Flott.
Dere som bor på disse stedene, i nærheten av en Kiwibutikk , bør handle der.
Det er mye som tyder på at lanseringen av min neste bok vil skje på Kiwi på Sokna. Det kommer jeg tilbake til.
Anmeldelse av Fluefangeren
blogg.no » denkriminellebokverden » Blogg » Ole J. Andersen "Fluefangeren"
Ole J. Andersen "Fluefangeren"
- 04.12.2016 kl.18:02 i Blogg
Boken er utgitt av Elefantus forlag.
Aslak taper i poker med naboen sin. Han gambler litt for høyt og satser 50 mål mark og 50 mål skog. Etterhvert får han mistanke om at naboen jukset i spillet. Forholdet mellom dem ble aldri bra igjen.
Over 100 år senere odelsgutten Jonas innleder et forhold til tjenestepike. Etter en tilfeldig romanse med naboen blir jenta gravid. Jonas, som tror at barnet er hans, lover bryllup når de får andre barnet. Jenta ble aldri gravid igjen. Jonas vet at familien mistet en god del av godset på grunn av falskspilleri til naboen og byr slekten hans ikke et eneste god tanke.
Alarmen går i banken på den lille bygda. Lensmannen kommer fort til banken og ser en mann i finlandshette og med pistol i hånden. Etter kort vurdering skyter lensmannen og treffer gjerningsmannen i korsryggen. Politimannen blir ansett som bygdas største helt, men forsvarsadvokaten beskylder ham for å ikke handle etter instruksen og forårsake lammelsen hos den unge gjerningsmannen.
Peder, sønnen til Jonas, er interessert i botanikk. Fra reisen til Amerika tar han med seg forskjellige typer frø, som han ønsker å plante i hjemlandet. Han arver gården etter fars død og oppgaven til å rette opp i gamle urettferdigheter. Leser gjennom dokumenter i en gammel kiste og åpner endelig safen. Til sin forskrekkelse finner han ingen penger i den før i tiden fulle safen. Peder har Tourettes syndrom, er kleptoman og er ganske ensom. Den eneste vennen hans er nabogutten som forsvinner plutselig en dag sammen med hunden sin. En pensjonert etterforsker, Koivo hjelper til med saken.
En god gammeldags krim med mye fokus på samtaler med mennesker istedenfor det tekniske. Stor persongalleri som for meg virker overdimensjonerte 😜 Lensmannen er så dum og arrogant at jeg blir rett og slett irritert. Koivo er snill og god og kan trygt sammenliknes med Hercule Poirot - virker for snill til å være farlig for gjerningsmannen. Peder er den jeg stusset mest på. Gården hans flytter i møkk og gørr, men han selv er... Ja, les, da skjønner Du at det er for vanskelig å beskrive ham med noen få ord. Plotet er godt gjennomtenkt, språket er veldig fint og det er god flyt i boken. På slutten ramler løsninger inn, den ene etter den andre.
Ønsker meg å finne bøkene til Andersen hos bokhandlerne og på bibliotekene rundt i landet, ikke bare lokalt. "Fluefangeren" er for god til å gjemmes bort 😊
Informasjon om Fluefangeren
Fluefangeren ble utgitt i 2016. Denne rus-krimromanen hadde lasering på Rustad kafe i regi av Lions Club Sokna i oktober samme år. Sammen med lanseringen holdt jeg et foredrag om narkotika og om alle mine bøker. Det var bra oppmøte.
Arne Frøhaug, Sokna, har tatt fotografiene på coveret på boken. Han er en dyktig hobbyfotograf som har tatt en mengde flotte naturbilder og viste frem mange under lanseringen.
Alle hendelsene i boken er sanne, d.v.s. at jeg eller kollegaer har opplevd dette i tjeneste. Imidlertid, i likhet med de andre bøkene mine, er en del tatt ut av sin sammenheng og satt inn i historien der det passer for å få til en spennende historie. Narkotikainformasjonen er 100% sann.
Selv om jeg skriver realistiske kriminalromaner, er det helt nødvendig med en porsjon fiksjon. Leseren ville ellers ha kjedet seg.
Så langt har jeg fått mange tilbakemeldinger om at dette er den beste kriminalromanen jeg har skrevet. Tror kanskje det også selv. Håper pilen peker oppover også framover i tid!
Håper også at dere som har lest boken har hatt en god leseopplevelse. Og til dere som kommer til å lese den; god lesing!
Litt ekstra om Dødelig uenighet
Dødelig uenighet (2016)
Dødelig uenighet er en tragi-humoristisk kriminalroman fra kommunalpolitikken.
Ideen til boken kom etter mange år i kommunepolitikken med utsikt på og engasjement fra første benkerad. Jeg har vært vitne til politiske uenigheter, personangrep, utskjellinger og urimelige innlegg fra kommunestyresalens talerstol. Av og til var talerens utsagn slik at ordføreren måtte klubbe. Noen av disse situasjonene har jeg brukt i en kriminalsak. Og selvsagt skjer det noe uventet på en formannskapskonferanse på et hotell med rusbruk i fokus.
Da jeg la frem ideen til bok i 2015 for ordføreren, ga han inntrykk av at forslaget var spennende. Jeg gikk derfor hjem og begynte å skrive. Etter omtrent ett år kom boken direkte fra trykkeriet med bistand fra Koltopp forlag i Hønefoss. Deretter delte den politiske ledelsen boken ut til samtlige kommunestyremedlemmer og noen ansatte.
Hvis du er fra Ringeriksområdet, vil du helt sikkert også kjenne igjen noen av de sentrale personene i historien. Hvem er mon tro ordfører Hans Kjeldsen fra Ap, Sten Dagsrud fra FrP og Gunda Bondemoen fra SP?
Ordførerens anmeldelse kan leses under «Anmeldelser».
Kos deg med lesingen.
Coverbildet er fotografi tatt av Tanya Seagren Andersen, Hønefoss.
Info om Helvetesrus
Helvetesrus ble min rus-krimbok nr. 2 som ble utgitt i 2015. Bildet er fra Colloseum bokhandel i Oslo hvor kunstneren Heidi Aastad viste frem originalmaleriet i forbindelse med min fremføring av bokutgivelsen. Kolofon forlag sto for arrangementet.
Boken er oppbygd på en litt uvanlig måte. For det første er det en kriminalroman med mange sanne hendelser og en sann drapssak. Den er for øvrig ikke oppklart. Dernest opplyser jeg om de forskjellige narkotiske stoffene etter hvert som de kommer inn i handlingen. Da forteller jeg litt om hva slags stoffer det er, utseende, virkning og faresignaler. På den måten kan leseren få et korrekt inntrykk av den ungdommelige rusen, tegn og symptomer og hvorfor personene handler slik de gjør.
Jeg skriver om det ungdomsmiljøet som møtte meg da jeg jobbet med narkotikakriminalitet tidlig på nitti-tallet innen Nordre Buskerud politidistrikt. Alle hendelsene er sanne, men noen ganske få har fått et etterslep av fiksjon.
I tillegg til narkotika- og kriminalitetsaspektet her jeg også skrevet om alle problemene som en etterforsker kan oppleve når man får en lederstilling innen et mediefokusert område. Ikke alle innen samfunnstoppene, inkludert politimestere og andre innen justissektoren, bryr seg om disse problemene, som gjør oppklaringene vanskeligere enn nødvendig. Andre lokale kjentfolk har andre interesser og gjør sitt til for å påvirke etterforskning og saksavgjørelser.
Coverbildet gir et heftig og alvorlig inntrykk. Det er malt av en dyktig kunstner fra Aurskog, Heidi Aastad. Hun startet Prosjekt narko i 2012 etter at hennes bror døde som en følge av rusmisbruk. Bildet heter «Gutten ved graven», og viser den avdødes sønn ved graven til sin far. Gutten heter Tage og er 5 år. Gutten bøyer hodet ned mot kisten og sier: «Ha det bra, pappa.»
Kunstnerens bror kom seg ut av rusmisbruket, men bivirkninger, skadene og depresjonen lå latent og resulterte i at han ikke så noen annen utveg enn å ta sitt eget liv.
God lesing.
Telemarkskanalen – Dalen hotell
Dalen hotell på Dalen i Vest-Telemark ble oppført i 1894, to år etter at Telemarkskanalen sto ferdigbygd. Det ble et flott eventyrhotell i sveitserstil.
Telemarkskanalen ble i 1892 den korteste veien mellom Kristiania og Bergen. Og da manglet det et hotell av god standard omtrent midtveis. I løpet av årene har det vært mange kongelige gjester på hotellet. Det kan nevnes Kong Oscar II, svenskekongen som også var konge i Norge fram til 1905, keiser Wilhelm av Tyskland, kong Leupold av Belgia og selvsagt kong Haakon og dronning Maud, med lille kronprins Olav.
Under 2. verdenskrig tok tyskerne hotellet, og i tiden etter krigens slutt forfalt hotellet. Predikant Aage Samuelsen kjøpte hotellet for en billig penge, og gjorde et forsøk på restaurering, men måtte gi opp prosjektet. Først i 1992 sto hotellet ferdig slik det er i dag.
Dette historiske hotellet har opp gjennom årene fått mange priser. Et par av de gjeveste er Olavsrosa, tildelt fordi hotellet er et fyrtårn i norsk kulturarv. Europa Norstras høyeste pris, sølvmedalje, ble tildelt hotellet for bevaring av hotellet som et unikt kulturminne.
Det anbefales å besøke hotellet, og da overnatte på rom nr. 17. Der bodde en engelsk lady på slutten av 1800-tallet. Hun gikk alltid i en grå og vid kappe, trolig for å skjule en graviditet. På rommet ble det funnet et dødfødt barn i sengen etter at hun hadde reist. Hun er fortsatt på hotellet, særlig nattestid besøker hun rommet sitt og beveger seg ellers rundt i hotellet. Denne miss Greenfield er selvsagt med i «Kanalens mørke hemmelighet».
M/S Henrik Ibsen ble bygget i Gøteborg i 1907 og ble benyttet i Sverige til 1929, før den ble bygd om. I 1952 ble dampmaskinen byttet ut med dieselmotor. Så sent som i 1992 ble båten solgt til Turist Telemark Dalen A/S, ble igjen ombygd og fikk navnet Henrik Ibsen.
I 2009 ble båten solgt for kr. 1,- til Thor Morten Halvorsen, som totalrenoverte den og satte den inn i trafikk på Telemarkskanalen. Mye av hendelsen i «Kanalens mørke hemmelighet» foregår på båten.
Telemarkskanalen ble påbegynt i 1854, på strekningen Skien – Nordsjø. Bandak – Norsjøkanalen sto ferdig i 1892. Da hadde 500 mann arbeidet kontinuerlig i 5 år.
Kanalen består i dag av 18 slusekamre med en høydeforskjell på 72 meter. Den største slusen er Vrangfoss med 5 slusekamre og en høydeforskjell på 23 meter. MIS Henrik Ibsen og M/S Victoria kjører i dag fra Skien, videre til Løveid – Ulefoss – Eidsfoss – Vrangfoss – Lunde – Kjeldal – Hogga – Fjågesund – Bandaksli – Lårdal og til Dalen som endestasjon.
Velkommen til min forfatterside!
Først litt om meg selv.
Min store drøm under oppveksten på Ulefoss i Telemark var å bli journalist. Jeg var da avhengig av å ta et år eller to som lærling i en avis, og det var ikke så enkelt når man bodde på landet med kun en ukeavis. Skien var nærmeste by, og der var det venteliste på lærlingejobber i de to største avisene. Det ble derfor til at jeg etter 3 år på Bø landsgymnas begynte å jobbe på S.D.Cappelens tresliperi, før førstegangstjenesten sto for tur.
I militæret ble jeg etter hvert militærpoliti på Rygge flystasjon, noe som førte meg videre til politietaten etter at militærtjenestens 15 måneder i Flyvåpenet var unnagjort. Jeg kom inn på et forkurs på Grønland politistasjon med teori og praksis etter å ha bestått opptaksprøven i Oslo. Pussig nok, fikk jeg på denne tiden melding fra Telemarks Avis i Skien om at jeg kunne begynne lærlingejobben som journalist. Men den meldingen kom for sent. Da hadde jeg allerede startet opp politiopplæringen, og det var ingen vei tilbake. Veien videre gikk til Trondhjem hvor jeg var politiaspirant i ett år. Et flott og innholdsrikt år i en super by!
Politiskoleeksamen i Oslo tok jeg i 1973, og tjenesten startet straks ved Møllergaten 19. Der jobbet jeg ved ordensavdelingen i omtrent ett år før Ringerike politikammer på Hønefoss ansatte meg i juni 1974. Og der ble jeg til pensjonist-tilværelsen ble et faktum i 2009. På grunn av mangel på utdannet politi, jobbet jeg imidlertid med diverse tjenestlige arbeidsoppgaver til april 2012.
Tjenesten på Ringerike var de første årene allsidig, alt fra operative arbeidsoppgaver til trafikk, vaktsjefarbeid på politivakten og etterforskning. På 80-tallet tok jeg lederutdannelse, og tidlig på 90-tallet spesialutdannelse innen narkotika og rus. I nesten 10 år ledet jeg rus- og narkotikaarbeidet innen Ringerike politidistrikt/Nordre Buskerud politidistrikt. Jeg underviste i dette faget på Politihøgskolen og ved mange av landets politidistrikter. Tjenesten min avsluttet med lederstilling innen operativ seksjon og nestleder ved Hønefoss politistasjon.
Skriving har alltid ligget mitt hjerte nær. Jobb som fast skribent på slutten av 1960-tallet i Ulefoss Avis, resulterte i en mengde innlegg med fokus på fotball og kampreferater. Den hundrelappen jeg en gang i blant fikk tilsendt i en konvolutt, kom godt med som lommepenger. Jeg likte godt norske stiloppgaver på ungdomsskolen, og det gjorde jeg også på gymnaset. Imidlertid var jeg ikke så samfunnsengasjert på den tiden at stilkarakterene mine ble svært gode. Innholdet holdt ikke mål!
Mitt forfatterskap startet så smått i 1975. Da samlet jeg stoff om alt som hadde skjedd innen politietaten på Ringerike tilbake i tid. Det ble en nitidig jobb. Jeg satt en kald vinter i et trekkfullt loftsrom på Hønefoss Hjelpefengsel (1862) og gikk gjennom gamle straffesaker, protokoller og dokumenter, som skulle sendes til Riksarkivet, helt tilbake til «Kjøpstaden ved Hønefossen» fikk sin første politibetjent, Peter Aas, i 1854. Og også en del opplysninger fra før den tid. De eldste gjenlevende politiembetsmenn og tjenestemenn ble intervjuet, og andre som hadde opplysninger tok kontakt. Politiførstebetjent Kjell Hallmann var en interessert samarbeidspartner på den tiden. Dette resulterte i at jeg skrev «Politihistorie for Hønefoss», som ble utgitt i 1979.
Så ble det mange år før jeg igjen tok pennen fatt. Imidlertid hadde jeg hele tiden planer om å skrive realistisk krim. I den tiden jeg jobbet med narkotika og rus (1993-2001), samlet jeg mye informasjon innen etterforskning, straffesaker, spaning og etterretning. Denne bunken med papir kunne derfor tas frem når pensjonisttilværelsen nærmet seg.
Min sjanger som forfatter begynte derfor innen «Rus- og sannferdig krimlitteratur». Sanne hendelser har i noen tilfeller blitt tatt ut av sin sammenheng og satt inn i en story, for å få spenning og et leseverdig plot. Så langt har jeg i tiden 2012 – 2016 utgitt fire rus-krimbøker. Planer er at det i løpet av året (2018) skal utgis en ny bok, og også en til neste år.(2019)
Utgitte bøker står omhandlet på denne nettsiden og på min side på Facebook: «Rus- og krimlitteratur».
Skriv en kommentar!
Jeg er svært interessert i at dere der ute skriver på bloggen min. Imidlertid noen lurer på hva som kan skrives? Svaret på det er enkelt; primært alt som har med mitt forfatterskap å gjøre. Jeg setter stor pris på spørsmål og kommentarer som er relatert til bøkene mine.
Som dere ser, sjangeren min er «Rus- og krimlitteratur». Alle bøkene mine har dette som hovedtema. Bøkene inneholder sannferdige historier. Ingen av hendelsene er oppdiktet, de er opplevd av meg selv i tjenesten, eller av kollegaer. Dog er mange situasjoner tatt ut sin sammenheng og satt inn i en kriminalsak for å skape spenning og lesevennelighet, og da blir det nødvendig med en snev fiksjon.
Sekundært vil jeg også kommentere innlegg om narkotika, annen rus og den narkotikapolitikken som føres i Norge. Dette er et område hvor folk har mange forskjellige meninger, og faktisk er ikke det så merkelig. Alle, inkludert meg selv, uttaler seg ut ifra egne kunnskaper og erfaring. Det kan være misbrukere, pårørende eller andre som jobber, eller har jobbet innen rusområdet, og alle har gjort seg opp en mening om hva som er riktig politikk. De aller fleste kjenner bare til en del av problemet. Rus- og narkotikaproblemet er sammensatt og det er mange forskjellige årsaker til at en person har blitt rusmisbruker. Fasiten til et rusfritt liv for en person trenger derfor ikke være løsningen for en annen. Avvenning og rehabilitering er selvsagt første fase for alle, men dette klientellet har individuelle problemer og behov for individuell oppfølgning.
Med disse innledende kommentarene vil jeg avslutte med tre setninger, som viser mine erfaringer sett fra en narkotikaetterforskers synspunkt:
*Liberalisering bidrar til at vondt blir verre.
*Ingen harde sprøytenarkomane kommer seg ut av misbruket uten hjelp.
*Det må settes krav til misbrukeren selv i form av realistiske mål.