Mitt forfatterskap.
Del 1.
Her viser jeg frem krimboken Fluefangeren som ble utgitt i 2016.
Lest bøker har jeg gjort siden jeg var liten gutt. Begynte med de bøkene som vi selv hadde i bokhyllen hjemme. Hardyguttene var jo spennende for ung gutt da. Det var alltid spennende når jeg fikk være med min mor til biblioteket på Søve på Ulefoss i Telemark. Mange spennende bøker ble lånt og lest. Når? Det var på slutten av 50-årene og første del av 60-årene.Jeg husker den dag i dag hvor engasjert jeg var da jeg leste Mikkel Fønhus’ Det skriker fra Kverrvilljuvet og Trollelgen. Fantastiske naturskildringer fra Valdres. Så kom Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene og Det blåser fra Dauingfjell, og «Gammel- Dag» Bjørndal som fikk en sønn med samme navn. Kanskje var det hovedpersonen her som vi oppkalte en av våre sønner etter? Jeg mener å huske det. Ble helt betatt! Fantastiske bøker. Tenk om jeg en dag kunne skrive en bok selv!!
Husker det godt den dag i dag. Det var på 90-tallet at jeg bestemte meg for å fortsette skrivingen. Nå har jeg passert 70, og resultatet er 7 stk. rusrelaterte krimbøker med sannferdig innhold! Før disse ble påbegynt, var det på 70-tallet, straks etter at jeg ble ansatt i Hønefoss, mye søking, etterforskning og leting etter gamle politifolk, etterkommere og kriminalitet lokalt på Hønefoss. Kort fortalt, etter noen års arbeid, resulterte det i Politihistorie for Hønefoss, utgitt i 1979. Mere om dette litt senere.
Boklesing ble det mindre av etter hvert som årene gikk og ungdomstiden dukket opp. Mange andre interesser dukket opp. Slik som det er i dag, var det også på den tiden. Skriving derimot ble jeg glad i. Følte glede og tilfredshet når jeg fikk nedtegnet mine meninger på papiret. Som 17-18 åring var jeg fast skribent i Ulefoss Avis og alle fotballkamper ble tilbørlig dekket. På ungdomsskolen, og senere på Bø landsgymnas, ble jeg noe skolelei og all skriving dabbet av. Stilskriving ble så ymse, med karakterer enten på bunn eller på topp. Ortografi og rettskriving var min styrke, men innholdet i stilene var ikke alltid noe å skryte av. På den tiden var jeg altfor lite samfunnsinteressert, og det var jo først og fremst politikk, historie og store globale hendelser og begivenheter som stiloppgavene handlet om. Jeg ville heller spille fotball, men jeg kom da gjennom på engelsklinjen med min examen artium.
Etter noen måneders jobbing og førstegangstjeneste som militærpoliti, kom jeg inn på aspirantopptaket på Politiskolen i Oslo oktober 1971. Selve aspirantperioden ble utført i Trondheim og pliktåret, etter avlagt politiskoleeksamen, ble i Oslo. For øvrig et helt annet Oslo enn det man opplever i dag. Min tid i Oslo var politimessig svært interessant som ansatt på Møllergaten 19, men forfattermessig kjedelig. Jeg bare jobbet og jobbet. Kunne jobbe så mye overtid man bare orket, og penger kom jo godt med i en begynnende etableringsfase. Likevel hadde jeg etter omtrent ett år behov for å komme meg ut av storbyens mas og kjas. Asfalt blir man dessuten svært lei av i lengden. Valget ble Ringerikes fantastiske natur og en koselig liten by, ikke så langt fra Oslogryta og skjønne Hallingdal.
I juni 1974 ble jeg ansatt ved Ringerike politikammer i Hønefoss som politikonstabel. Ringerike var en helt perfekt kommune med alle muligheter og en flott natur. Blokktilværelse i Hønefoss ble etter neon år byttet ut med enebolig på Sokna. Dit flyttet jeg sammen med familien i februar 1978, i minus 28 grader C. Det har vi aldri angret på. 43 flotte år.